Retorikk i vinden!

Legger merke til at flere og flere gir sin oppmerksomhet til retorikken! Fantastisk! Hvis du er interessert burde du lese denne anmeldelsen av filmen «The Great Debaters» med Denzel Washington:

http://www.dagbladet.no/2009/12/19/kultur/film/dvd/anmeldelser/filmanmeldelser/9576845/

Kritikkverdige medier i Kongo

Domsavsigelsen i Kongo-saken, hvor nordmennene Joshua French og Tjostolv Moland står tiltalt for å ha drept sin kongolesiske sjåfør, er ventet i morgen. Personlig har jeg ikke tro på at denne ankesaken har ført til noen endring fra forrige dom, hvor de to ble dømt til døden og staten Norge ble dømt for spionasje.

Selv om de i denne runden valgte å forklare seg, fjerna skjegget og fikk på seg noen dressbukser, tror jeg ikke det har hatt den største effekten på dommerne. Det kan godt være fordi de mye omtalte korrupte kongolesiske myndighetene ser på nordmennene som en gullgruve, men mest av alt tror jeg dommen forblir den samme, fordi jeg har en sterk følelse av at disse to faktisk er skyldige.

Det er en subjektiv mening. Alle har rett på en. Men jeg blir overrasket over hvordan det virker som om norske medier (spesielt VG) også har en subjektiv mening. Nemlig at French og Moland er uskyldige. Det finnes der mange indikasjoner på. Da Moland faktisk tilstod drapet, og ba på sine knær om unnskyldning til sjåførens familie, skriver blant annet VG at «Tilståelsen er imidlertid omstridt» og at «Mange mener at Moland ikke var strafferettslig tilregnelig da han kom med tilståelsen». Videre kan det virke som de dødsdømte har fri adgang til å si hva de ønsker i pressen. Derutover fremstår de nærmest som de nye kompisene til det norske pressekorpset i Kongo.

Problemet er at media vinkler dette som en humanitær sak. Og det kan godt hende at det faktisk er en faktor i militære Kongo, men er ikke VG for partiske når de skriver at «Positivt for begge er det imidlertid at den britiske menneskerettighetsgruppen Reprieve har engasjert seg for å få de to nordmennene ut.» Hvis de faktisk er skyldige, må de betale for det, og dét i landet den kriminelle handlingen er begått.

Derfor må jeg spørre om det er riktig at norske medier omtaler nordmennene som uskyldige, når ingen kjenner sannheten? Kan VG ha en subjektiv mening om et så viktig tema? Hvor er kritikken blitt av? Er det ikke meningen at den skal stilles mot alle partene i en sak?

Skal du diskutere eller debattere?

Stusser du over tittelen? Tenker du at det er vel ikke noe poeng i å bruke tid på å definere dét? Men det er faktisk ikke så mange i dagens samfunn som er klar over forskjellen på disse to svært så like termene.

La oss ta likhetene, som gjør at du stusser, først: De handler begge om interaksjon mellom mennesker. Og de handler begge om å argumentere for sine holdninger. De handler også begge om å overbevise om at dine holdninger er de beste og riktigste.

Så langt, så godt. Men nå har vi nådd fram til «the tricky part». For du må vite hvor du skal styre dine argumenter hen. Er det motparten i diskusjonen du skal overbevise, eller er det en tredjepart? For hvis du har et publikum som skal vurdere hvem som vinner, befinner du deg i en debatt. Hvis du står i en diskusjon, er poenget at du skal komme til enighet med motparten. Enten ved at en av dere overbeviser den andre, eller ved å komme fram til et kompromiss.

For eksempel foregår det garantert diskusjoner i en skilsmisse, hvor partene må bli enige om både det ene og det andre. En debatt holdes typisk mellom politiske partier, hvor nettopp tredjeparten, velgerne avgjør ved å stemme på det partiet de mener er mest overbevisende.

Det er klart du kan være riv ruskende uenig med motparten i en diskusjon også. Veien til enighet kan være lang og vanskelig. Kan hende dere må bli enige om å være uenige, som mange skilsmissebarn har hørt oppigjennom. Men det som irriterer meg er når folk i diskusjoner er så stolte at de ikke klarer å gi motparten noe rett; når det er viktigst å få frem sin stemme og sin holdning uten å være åpen for kompromiss overhode. Da har du misforstått. Da har du forvekslet diskusjonen med debatten.

Så neste gang du fyrer løs med argumentene, skal du ikke gi deg ved første motargument, men vær ydmyk, vurdér situasjonen og se mulighetene. Skal du debattere eller diskutere?

Det personlige kommunalvalget

I morgen er det kommunalvalg her i København. Selv om jeg er utlending i Danmark og kun har bodd her i litt over ett år, har jeg allikevel stemmerett. Alle som er statsborgere i EU eller Norden, men som bor i en kommune i Danmark, har mulighet til å ytre seg og avlegge stemme i kommunalvalget. Det er både vel og bra, men problemet er at jeg fortsatt ikke vet hva jeg skal stemme på.

Sosialdemokrat som jeg er, skulle en kanskje tro at jeg vil stemme på de veldig opplagte «Socialdemokraterne». Men så lett er det ikke. Jeg har følelsen av at dansk politikk, selv om det nok består av like mange eller kanskje flere partier som i Norge, viser færre nyanser enn hva det egentlig burde. Jeg så en debatt på universitetet i forrige uke hvor ingen av debattantene levde opp til mine forventninger om en debatt så tett opp til valget. Det var naturligvis et noe svakt skille mellom den røde og den blå fløy, men det var ingen som turte å være riktig uenige. Ingen hisset seg opp over de andres standpunkter og ingen viste tydelig at de var annerledes fra de andre partiene. Det gjorde meg usikker.

Noe av det jeg blir enda mer usikker av, er at dette valget er en kamp mellom personer, ikke partier. Hvert parti har flere kandidater som de fremmer på best mulig måte. Det er også vel og bra, men hvis det kun er personen som blir trukket frem, blir det galt. Saken, ideologien, og hvilke meninger de har og hvorfor nettopp deres parti skal få styre kommunen, er det som er viktigst. Det er ikke én person som styrer hele København. Det er et samarbeid mellom representantene i formannskapet som skal stå ved roret. Og det er deres felles verdier og standpunkt en skal stemme på.

Jeg blir frustrert når jeg sykler over Langebro og ser plakater på plakater med smilende ansikter fra de ulike partiene. Københavnere har nok assosiasjoner og holdninger til noen av dem, men de kan umulig kjenne alle. For utlendinger og andre som ikke er helt oppdaterte på den politiske fronten i sin kommune, kan det derfor med personplakater ikke oppnås annet enn førsteinntrykk om at «Han var pen,» eller «Hun ser snill ut.» Og det er faktisk ikke på dette overflatiske grunnlaget en avgjør hva en skal stemme ved et kommunalvalg!

Kun ett parti har vært så smarte å trykke plakater med budskap. «Enhedslistens» rosa plakater pryder blant annet mitt nabolag. De enkle beskjedene lyder «skabe», «dele» og «forvandle». Det appellerer til meg, fordi jeg synes det minner om Arbeiderpartiets budskap i en rekke valgkamper. Selv om «Enhedslisten» er langt til venstre på partiskalaen, og muligens for røde i forhold til mine grunnverdier, kan det hende min stemme nettopp går til dem. Som en protest mot den personvinklede valgkampen.

Kommentar til bruk av ordet «retorikk»

Jeg ser ofte at ordet «retorikk» blir brukt i ulike sammenhenger i media. Senest i dag leste jeg en artikkel om ytringsfrihet og det multikulturelle samfunnet. Der blir det hevdet av forfatteren Kenan Malik at «I dag er det islamistenes retorikk som dominerer debatten om multikulturalismen.» Jeg vet ikke helt om jeg synes «retorikk» er et passende ord i den sammenhengen.

Det finnes naturligvis mange ulike definisjoner på hva retorikk er. Men en av de eldste og fortsatt brukt i dag, er Artistoteles forklaring at: «Retorikk er en kunnen (dynamis) der vi setter oss i stand til å mønstre de mulige overbevisende momenter i et hvert gitt stoff.» Noen ser retorikk i en bredere forstand hvor retorikken er til stede, så lenge man kommuniserer. Den danske lektoren Merete Onsberg beskriver det på denne måten: «Retorik er interaktion mellem mennesker i et offentligt rum. Retorik fremkaldes af et behov for intentionel, hensigtsmæssig meddelelse, uden magtanvendelse.» Det som er en klar tendens i de fleste definisjoner er at det er et redskap man bruker for å påvirke andre.

Mitt syn på retorikk er at det er en fellesbetegnelse på alle de måter vi prøver å overbevise noen om noe. Her inngår blant mye annet hensynet til målgruppen, oppbygging av argumentasjon, din egen troverdighet og det viktigste av alt den spesifikke situasjonen ytringen foregår i. Hvis vi skal legge Aristoteles’ definisjon av retorikk til grunn i denne saken, vil det bety at det dominerende i debatten er islamistenes kunnen å bruke de overbevisende momentene i saken, til sin fordel.

Men retorikk er en blanding av budskapet som skal frem og måten budskapet blir lagt frem på. Retorikk brukes ulikt fra person til person og avhenger av situasjonen ytringen utspilles i. Defor kan man ikke lage en fellesbetegnelse for islamisters retorikk. En hver situasjon er unik og kaller på ulike retoriske hjelpemidler. De kan helt sikkert ha en felles overordnet ideologi som gir forholdsvis lik ordbruk og like argumenter. Men det kan ikke være islamistenes «retorikk» som dominerer debatten. Det må være islamistenes påstander, argumenter, terminologi som dominerer debatten. Men kanskje mest av alt er det deres premisser som legger til grunn for debatten.

Les artikkelen på: http://www.dagbladet.no/2009/10/29/magasinet/litteratur/islam/religion/8791871/

Medienes svineinfluensa

I dag ble det konstatert at enda to liv ble tatt av den skrekkelige svineinfluensaen. Og merk dere mine ord. Svineinfluensaen tok disse livene, som om den var et monster som livnærte seg på stakkars mennesker. Og på en måte er jo ikke det helt feil.

Men alt i alt har ikke dette monsteret vært like så sulten som tidligere pandemier. Den største vi alle kjenner til var svartedauen som ankom Norge i 1349. Da ble Norges befolkning plutselig halvert på grunn av den grusomme sykdommen. Til sammenligning er 13 personer i Norge døde som følge av svineinfluensaen.

Det er naturligvis alvorlig nok. I vår tid og ikke minst vår kulturelle verden, skulle en tro at vi var beskyttet mot alle sykdommer. Det er derfor mediene blåser dette problemet opp – nettopp fordi det kom så uventet på oss alle. I flere måneder har temaet fått herje rundt i avisene, men først nå har alvoret inntruffet.

«1.000.000 i risikosonen» er overskriften på VGs nettutgave i dag. Det er ikke kun de gamle svineinfluensaen er sultne på. Den vil også ha tilsynelatende friske folk på min egen alder. De to som nettopp mistet sine liv var i 20- og 30-årene. Det skaper frykt og det skremmer ikke bare meg, men hele befolkningen. «Flere og flere ønsker å vaksinere seg,» kan vi lese i dagens aviser.

Mediene kaster rundt seg med påstander og skremselspropaganda om at nesten ¼ av hele Norges befolkning står i fare. Kan det være riktig? Vil vi miste én million mennesker av vår lille befolkning? Realiteten er nok litt annerledes. Mediene overdriver. Det finnes ingen sikre tall på hvor mange som er smittet med svineinfluensa, men man antar at i hvert fall 9 av 10 som har influensa er smittet med den svinete versjonen. Og slik det fremstås i mediene, har cirka 100 000 nordmenn svineinfluensa. Av disse er 13 personer døde. Det setter det hele i perspektiv.

Pressen fokuserer altfor lite på det faktum at de aller fleste som får svineinfluensa, opplever monsteret som et helt vanlig influensavirus. Spørsmålet er om regjeringen faktisk ville ha kjøpt opp 9 millioner vaksiner til 4,5 millioner mennesker, hvis mediene ikke hadde fremstilt svineinfluensaen som et skrekkelig monster.